Jeg forestilte meg hvordan det kunne bli, hvordan fargene skulle flyte i et hav av grønt, dunke mot hverandre, og skinne som diamanter. Det var fantastisk inspirerende å stå i drivhuset og så. Ute lå den mørke, nakne jorda og ventet – ubrukt.
Det er en stund siden nå. I mellomtiden ble det mye prikling, og etter priklingen, i begynnelsen av mai, utplanting av hundrevis av plantebarn. De stod i lange køer og ventet, og jeg plantet til det gikk trill rundt for meg. Hadde et indre kart med kombinasjoner, men etter en stund der ute i virkeligheten gikk det i surr. Det fikk bli som det ble. Og nå er forestillingen begynt – så vidt det er. De første har åpnet seg, og kaster et skråblikk bort på naboen, som også begynner å løfte på sløret. I løpet av en dag skjer stadig nye utspill, og jeg kan bare ikke la være å gå tilbake til ettårsbedet, igjen og igjen. Scenen er satt. I et lite hjørne av hagen skjer mirakler – hele tiden.
Elly Prestegård 